Egon Olsen og jeg.


Enkelte dager kan man se meg sittende i butikken med et intenst, grublende uttrykk i ansiktet. Det kan nok se ut som om jeg sitter og dagdrømmer…men virkeligheten er en ganske annen. Jeg har hørt påstanden at man nesten kan se røyk sive ut av ørene mine…omtrent som i Vatikanet ved valg av ny pave…og med like omskiftelige tidsrammer. En av våre tidligere, mindre arbeidsomme medarbeidere lærte seg fort å gjenkjenne signalet på varmgang i maskineriet, og forsvant til uspesifiserte steder ved minste antydning til nyver mellom undertegnedes øyenbryn. Og da snakker jeg ikke om restplass i Syden. Dette indikerer nemlig at fysiske anstrengelser er i emning…for da har Liv Elin en plan. Mer eller mindre omfattende…og definitivt ikke i klasse med Egon Olsen…men dog, en plan.

De enkleste planene har med flytting av møbler å gjøre…noe vi trenger å gjøre relativt hyppig for å gjøre plass til nye varer. Tankearbeidet i forkant er omtrentsom å spille bondesjakk med seg selv. Så det er kanskje ikke så rart at det ryker av ørene av og til…!

Andre planer blir til i adskillig mere kreative prossesser. Vi er så heldige at vi har en gjeng medarbeidere som ikke aner hva det vil si å tenke inni den berømte boksen. Her er det bare å trykke på den rette knappen så renner det forslag ut…en masse dårlige men hysterisk morsomme, noen fullstendig ugjennomførbare, og enkelte ballanserende på den velkjente kanten i så sterk grad at de tumler utfor helt for egen maskin. Men også til stadighet sinnsykt gode ideer som roper «velg meg velg meg!» Men det jeg liker aller best er at vi ikke bare og fniser og snakker…for det gjør vi i sånn grad at lettveggene rundt kontorbåsen til servicemannen vår stadig får nye påbygg. Vi GJØR! Enkelte ting er så internt at det beholdes innenfor lukkede (kontor)dører…som det nye slagordet vårt. Andre dukker opp i butikken, som vår venninne Borghild.

En kveld jeg satt lenka til pc’en hjemme fant jeg dette bildet, som straks satte fantasien i overdrive. Hagesesongen sto for døra, men tett snødrev var ingen demper. Bare tenk…hvis vi kunne ha en hageutstilling som fikk folk til å nynne på en bossanova…eller ta noen sambatrinn! Begeistringen sto i taket dagen etter da jeg dro fram skatten fra håndveska, (eller verktøyskrinet som enkelte ynder å kalle den), og avgjørelsen om å skape arabiske netter ble tatt i løpet av noen få begeistrede minutter! Dermed måtte sommerkatalogen fra Moltex fram.

Utstillingen laget vi noen uker senere, i løpet av en mandag ettermiddag i mai da strålende sol var avløst av tjukt iskaldt regn. Kasper løp en tur på Biltema og kjøpte en billig cd-spiller, og denne skapte snart stemning med orientalsk musikk som Kent hadde med seg. Folk som tok turen innom, godt kledt i regnjakker og gummistøvler, svingte automatisk inn i hyggen og satte seg ned i oasen med et lykkelig smil om munnen. Nå mangler vi bare et flygende teppe og en ånd i en lampe.

Advertisements

4 thoughts on “Egon Olsen og jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s