Tine Solheim


Det rører seg noe i meg som har sovet veeeeeldig lenge. Noe som levde et utrygt og sporadisk liv før i verden. Før barnefødsler og oppussing og bueskyting. I den rekkefølgen.

Jeg har lyst til å strikke.

Jeg har prøvd å overse det en stund, og håpet at det skulle gå over. Men neida…denne gangen lot det seg ikke ignorere. Det er Chatrine’s skyld! Hun strikker så fine ting med de nydeligste detaljer at det er umulig å ikke bli påvirket. Eller inspirert heter det vel egentlig. Det begynte med at jeg klippet beina av en strømpebukse fordi midjestrikket hadde avgått ved døden. Heklede blonder i kanten gjorde dem til fiiiine strømper! Deretter valgte de brune favoritt-hanskene mine å takke for seg…et ekstremt dårlig valgt tidspunkt synes jeg, ettersom vi jo er kommet til en tid på året da det begynner å bli vanskelig å finne hansker i butikkene.

Plutselig dukket det fram noe informasjon fra en lite brukt del av hjernen min om ett par votter som ble påbegynt for mange år siden, etterfulgt av en intens leteaksjon etter det eminente hanskemønsteret mitt, som selvfølgelig ikke lå i strikkekurven. Egentlig er det en piknik-kurv med lokk, men det vet jo ikke den…den fikk en helt ny karriere fordi hunden min (han tror av og til at han er en katt.) synes garn er et kjempeartig konsept.

Jeg har vært i garn-butikker 4 ganger den siste uka så man kan vel si at jeg har kapitulert og gitt etter for trangen…som nå kan sammenlignes med bansjuke hos andre jenter på min alder. Jeg må bare ha fingrene planta i jorda lenge nok til å huske at større prosjekter enn skjerf og hansker ikke er noe for meg. (De få genserene jeg har begynt på har blitt avslutta under armene.)
Det er fortsatt en bøyge jeg må over. Den kan sammenlignes med å spare til langt hår, man må jo komme seg forbi det kritiske punktet ved ørene. Etter en lang strikketørke blir nemlig det første hanskeparet alltid til en trio…jeg strikker så løst i begynnelsen og den første hansken må derfor møte opprekkingsdøden. Jeg er nesten der og lurer på om jeg skal kutte noen svinger og rekke opp før alle fingrene er ferdige. Har jeg øvd meg nok nå tro, eller lurer jeg meg selv? Blir strikketøyet fast nok i fisken, eller kommer strikkedjevelen til å rekke tunge til meg og flire ondt «hva var det jeg sa?»

Bare se på dette sukkertøyet jeg var og anskaffet meg i dag! Akk o ve, kryss for B…nå blir jeg ikke snakkendes til!

Advertisements

3 thoughts on “Tine Solheim

  1. Hehe, godt jeg kan bidra til litt strikkelyst;) Men det skal jo sies at det er utrulig koselig å sitte å strikke, ha en go kopp kaffe ved siden. Når du blir skikkelig «dreven» kan du jo titte på tv samtidig;)
    Kos deg med vakre bøker fra Tine Solheim!

    Klem, klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s