Jeg – en polfarer


Været i nordnorge skaper i disse dager overskrifter i avisene sørpå, noe som i mitt hode bekrefter at det ikke er alment kjent at disse tilstandende er helt normale for oss i mars/april. Dette er kanskje ikke så rart, for de bor jo ikke her…men at folk her oppe i nord hvert år klarer å fortrenge det faktum at snøen alltid laver ned de siste månedene av vinteren er jo ganske snurrig.
Det kan nesten virke som om det er forventet at våren skal gjøre sitt inntog flere måneder tidligere enn vanlig. Jeg begynner å tro at vi delvis kan skylde på Facebook for denne ønsketenkningen…for jeg ser jo stadig vekk status-oppdateringer fra folk sørpå som nå plukker blåveis og slikker sol på bar mark. Sikkert uten solfaktor.
Dermed tror tydeligvis også folk her oppe at våren burde være i anmarsj allerede, og at snøstorm og stålis på veiene er helt uvanlig for årstiden. Noe det selvfølgelig ikke er…men den typiske nordlenningens reaksjon på vær spenner fra høylydt optimisme over en flekk blå himmel til sutrete pessimisme og antagelser om straff basert på at vi hadde +23 grader og sol på 17.mai i fjor.

Onsdag var jeg hjemmefra hele dagen, og da jeg returnerte til min ringe bolig var spaden min forsvunnet i snømassene. En noe uinspirert leteaksjon førte ikke til resultater. Jeg har sterke mistanker om at hjullasteren som brøyter gata har tatt den med seg på si ferd, og at den har havnet på en ukjent destinasjon. Jeg må dermed klatre over en økende mengde snø på tur ut og inn av huset. I tillegg til dette bestiger jeg, med fare for liv og helse, mitt private Mount Everest av snø og is hver morgen for å komme meg til jobb. Dette skyldes at brøytemannskapet ikke har skjønt at grus-stykket (under snøen) mellom Bohus og Aktiv Ortopedi er en gangsti.
Jeg har derfor erklært meg for å være fjellklatrer og polfarer, muligens ikke helt i klasse med disse gutta, men de trenger tross alt ikke å gå over polisen HVER DAG.

Så i morgen tar jeg med meg 17.mai-flagget og planter det på den forhatte fjelltoppen, og annekterer den dermed som mitt private kongedømme. Der er det kun mine mine lover som gjelder, og alle som vil passere må heretter betale toll til MOI! Og sånn blir det helt til den har smelta!

(og nei…jeg har ikke råd til reinsdyrtaxi til jobb.)

Bilder: Lars Monsen, Scanpix, Tønsviking Middelaldertun og Midnight Sun Marathon.

Reklamer

2 thoughts on “Jeg – en polfarer

  1. Du har alt som trengs av en polfarer med unntak av ski, som jo ikke er et helt uvesentlig tilbehør. En stk.hund er muligens i knappeste laget.
    Jeg søker uansett herved om audiens til kongedømmet og forventer å finne dronningen stand by på toppen iført fulle regalier. Hverdagstiara er ok.

  2. Ski e 100% upraktisk ved tindebestigning, d samme gjeld hundespann…men æ kan muligens bruke han Aron som pakkhund. Audiens kan oppnåes ved å sende min hoffsekretær Borghild en søknat i tre eksemplara…sånn at æ får ti t å græve regalian fram fra ryggsækken 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s